Torsdag, oktober 12, 2017

«Vær selv endringen som du ønsker for verden» - det er en appell i Frank Buchman’s ånd. Han fortsatte:  «Alle vil at andre skal endre seg, men alle venter på at den andre skal begynne.  Den som vil se en løsning på verdens problemer, må begynne med seg selv.« Mennesker som handler i samsvar med sin samvittighet, bidrar til å bygge en verden som er rettferdig og bærekraftig. Vår eksistensberettigelse er å gi eksempler på at enkeltmennesker kan sette i gang livsviktige forandringer i en organisasjon, et lokalsamfunn eller en nasjon.

 

I løpet av året som gikk har menneskeheten gjort noen fremskritt: Fattigdom og sult har blitt mindre omfattende, skolegang mer tilgjengelig, helsehjelp og arbeidet mot miljø-ødeleggelser mer utbredt og effektivisert. Men samtidig har ekstreme politiske og ideologiske krefter vunnet terreng, kriger blitt flere og lengre og klimaendringer gått ufortrødent videre. En behøver ikke å være vitenskapsmann for å fastslå at gjennomsnittstemperaturen øker. Det er bare å se på et foto av isbreene i Rhone-dalen fra nitten hundre tallet og ta seg en tur der i dag.

 

Vi har også vært vitne til økende maktkonsentrasjon. Verdens 8 rikeste personer disponerer i dag over like store verdier som 3.5 milliarder av verdens fattigste. For syv år siden var det 388 personer som disponerte over en tilsvarende rikdom. Maktkonsentrasjonen undergraver sosial samhørighet, vanskeliggjør kampen mot fattigdom og nærer volden.

 

Terrorangrepet i New York 11. september 2001 innledet et paradigme-skifte: Kultur, identitet, religion og ideologi fikk større betydning for de geopolitiske skillelinjene enn politikken. I Europa har terror-angrepene skapt frykt og hat, spesielt mellom flertallet og et muslimsk mindretall.  Tilslutningen til nasjonalistiske fløy-partier i Frankrike, Østerrike og Holland og andre land øker.

 

Det haster. Tradisjonelle måter å arbeide på kommer til kort. Vi må spørre oss hvorfor så mange rettenkende mennesker får så lite gjennomslag for sine idéer. I Caux tilføres dialogen en ekstra dimensjon: Individet og det personlige ansvaret, etikk og byggingen av tillit stilles i sentrum. Samtidig pågår det læring mellom kulturene og generasjonene. Den unge generasjonen har noe å si oss. Bare en integrert tilnærming kan møte utfordringene. Vi tror at denne konferansen gjør en slik tilnærming mulig.  Jeg håper at dere her i Caux vil finne stimulerende samtalepartnere og inspirasjon til å slå inn på de nye veiene  som kan gi oss en tryggere og mer rettferdig verden.

 

Jens Jonathan Wilhelmsen fra Oslo talte ved åpningen av konferansen om Europas uløste problemer:

Av to grunner har jeg i 70 år arbeidet for forsoning og enhet mellom Europas nasjoner: Jeg har selv opplevd hvilket helvete av krig og ekstremisme som Europa kan være opphav til – og jeg har erfart at forsoning og regionalt samarbeid i Europa kan bli mønster for liknende prosesser på andre kontinenter. «The Association of South-East Asian Nations» (ASEAN) og “Organization for African Unity” (AU) er eksempler på det siste.

Men jeg vil begynne med Europas negative sider. Kommunismen og nazismen var min ungdoms to ekstremistiske ideologier.  Begge var Europas ektefødte barn. Europa hadde sviktet ansvaret for å rette opp urettferdighetene som den industrielle revolusjonen hadde forårsaket. I kommunismen så utnyttete og fremmedgjorte millioner et håp.  Nazismen var kulminasjonen av europeernes forgudelse av sin egen sort og nasjon.  Det ledet til ufattelige lidelser: I det 20. århundre ble Europa  arnested for to verdenskriger. 15 millioner ble drept i den første, 60 millioner i den andre. Samtidig påførte rivalisering mellom europeiske stormakter koloniene store lidelser

 

Jeg var 18 da annen verdenskrig var over, og hadde så vidt deltatt i det illegale arbeidet for å befri Norge fra tysk okkupasjon.  Det var nødvendig, men samtidig var jeg selv smittet av en europeisk sykdom: Jeg var overbevist om at det aldri ville bli fred i Europa før Tyskland var splittet opp i små biter.  Deltakelse i konferansene her i Caux fikk meg til å innse at det onde ikke er et tysk karakter-trekk, men også er i meg. Jeg godtok en enkel sannhet: «Hvis du vil ha en bedre verden, må du begynne med deg selv».  Den innsikten førte til at jeg aksepterte en innbydelse fra tyske ledere som hadde vært i Caux, og ville ha hjelp fra en internasjonal gruppe «for å gi nytt håp til befolkningen».  Resultatet var at jeg bodde i Tyskland fra 1948 til 1953, og fikk tillit til og ble glad i tyskerne på linje med mitt eget og andre folk.

 

Fra orkesterplass nær den tysk-franske grensen ble jeg vitne til forsoningsprosessen mellom to gamle erkefiender. Det var begynnelsen til det som i dag er EU. Med 27 medlemsnasjoner som har utkjempet kriger mot hverandre i århundrer, må EU være historiens største fredsprosjekt. Ved å demonstrere at overnasjonalt samarbeid fungerer, kan Europa gi et fremtidsrettet lederskap selv om det maktpolitisk settes i skyggen av stormakter på andre kontinenter.

 

Selvsagt har EU svake sider som det må gjøres noe ved, fra byråkratisering til skjev fordeling av velstand og muligheter. I tillegg må to oppgaver løses før Europa kan bli en fredsstifter i verden: Den gjensidige mistilliten mellom Russland og Vesten må overvinnes. Selv om Russland er «et annet sted», er det russiske folk  våre brødre og søstre. Over 25 millioner russere ofret livet i kampen mot nazismen. Nesten 40% av Europas overflate er russisk.

 

Den andre oppgaven er at innvandrerne må bli likestilte og respekterte medlemmer av vår europeiske familie. Det kan bidra til å besvare ekstremisme, og være en kilde til fornyelse for vårt gamle kontinent. For meg har vennskapet med en muslimsk familie fra Gambia betydd mye. Med sine fem barn bor de nå i Oslo. Etter ett av mine besøk, hadde barna spurt sine foreldre:  «Er han vår bestefar?»  Foreldrene hadde svart ja, og siden har jeg hatt 13 istedenfor 8 barnebarn.  Jeg gjør mitt beste for å huske deres bursdager og det gir meg mye glede å følge deres utvikling.

 

Min GPS gjennom disse 70 årene har vært å stå opp tidligere enn nødvendig om morgenen. Jeg trenger den tiden for å bli stille inni meg, lytte og skrive ned mine tanker.  Det er en daglig sjanse til å holde kontakten med mine beste verdier, bli klar hvor jeg har sviktet dem og hvordan jeg kan gi dem bedre gjennomslag, i meg selv og i samfunnet.  Den som har en religiøs tro, kan lytte til Gud.  For meg er det en erfaring at Gud kan tale til mennesker og handle gjennom mennesker som tar det de hører alvorlig. For meg er dette det mest troverdige håpet for fremtiden. nye og Europa kan gjøre bot for tidligere ugjerninger ved å gi verden et eksempel på at forsoning og over- nasjonalt samarbeid er mulig. I brennpunkter verden rundt, fra Sør-Kina havet til Kashmir eller Midt-Østen, kan et slikt eksempel styrke ryggen på forsoningskreftene. Selv om Europa makt-politisk blir stilt i skyggen av nye og gamle supermakter, er dette en sjanse for Europa til å fremme en fredelig utvikling.