Forord til boken "Kunsten å forsones" av Jens J. Wilhelmsen

Feiringen av 17. mai på Tønsberg torg i fredsåret 1945 begynner denne beretningen. Den bygger på egne erfaringer, men er ingen selvbiografi. Hensikten er snarere å styrke troen på at vanlige mennesker kan være med på å bestemme hvilken retning historien tar. Århundret som gikk er bærer av advarsler som det kan koste dyrt å overse. Å lære av fortiden er viktig. Like viktig er det ikke å bli sittende fast i den.

Tyskland og Japan ble i 1945 ansett som skurkestater. Blant dem som holdt disse to folkene for særlig militaristiske og farlige, var også jeg. Det var en skjebnens ironi at jeg kom til å bo og arbeide i Tyskland fra 1948 til -53, og i Japan fra 1953 til -58. En dobbelt dose måtte kanskje til før nordmannen forsto at han ikke var bedre enn folk han så ned på.

Både Tyskland og Japan reiste seg fra ruinhaugene og ble godtatt som vanlige medlemmer av den internasjonale folkefamilien. På nært hold i de fransk-tyske grenseområdene opplevde jeg at to fiendeland ble en drivkraft i Europas forening. I Asia ble jeg vitne til en liknende forsoning mellom Japan og Filippinene. Men det skulle vise seg at de gamle og dype motsetningene i Japans forhold til Kina og Korea levde videre.

Årene i Japan viste også hvor avgjørende det er å forstå forskjellene mellom asiatisk og vestlig tenkemåte. I 80-årene blusset det opp en bitter handelskonflikt mellom Japan og Vesten. To eldre europeiske industriledere som kjente og forsto Japan, bestemte seg til å handle. Deres initiativ førte til at viktige miljøer på begge sider begynte å ta egne feil og motpartens problemer alvorlig. Også økonomiske prosesser av slike dimensjoner lar seg altså påvirke. Det enkelte menneske eller en besluttsom minoritet har et potensial som undervurderes. Med tanke på dagens makt-forskyving og fremtidige handelskonflikter mellom Vesten og nye stormakter på andre kontinenter, var det en oppmuntrende erfaring.

I Asia støtte jeg på et gammelt munnhell: Når du retter en anklagende pekefinger mot andre, peker tre fingrer tilbake på deg selv. Å konsentrere seg om motpartens feil, skaper bitterhet og splittelse. Å innrømme egne feil, skaper tillit og respekt. Kunsten å forsones er like uunnværlig i forholdet mellom nasjoner som innen en familie.

Afrikas frigjøring fra den hvite manns herredømme skjøt fart i 1960-årene. Tre måneder i Sør-Afrika under apartheid ga meg et inntrykk av hvor hjerteløst dette herredømmet kunne være. Samtidig vitnet kontakten med frigjøringsledere som Nobelprisvinneren Albert Luthuli, om en av afrikanernes fineste egenskaper: Evnen til å tilgi. Sør-Afrika ble et levende eksempel på forsoning. Den var dessverre fraværende i Burundi, hvor Mwami, landets konge, ble myrdet innen ett år etter frigjøringen. En gruppe av oss fra Europa hadde sittet ved siden av ham på ærestribunen under frigjøringsfestlighetene i juni 1962.

Fra Burundi fløy vår gruppe videre til det nylig uavhengige Kongo. Der opplevde vi hvordan den kalde krigens rivaler bidro til å splitte landet. Samtidig så vi at multinasjonale selskapers jakt på råvarer fremmet korrupsjon og vanstyre.

Gjennom et par århundrer hadde Europa hatt et tilnærmet maktmonopol. Måten makten ble brukt på, sto alt for ofte i motsetning til idealene vi proklamerte. Det er villet hvis denne boken har slagside og ofte fokuserer på maktutøvelsens mørke sider. Vårt kontinents fineste bidrag til verdenssamfunnet – flertallsstyre, rettsstaten, ytrings- og organisasjonsfriheten – skal ikke nedvurderes. Men Europa mister ikke ansikt ved å feie for egen dør først. Tvert imot kan det bidra til å fjerne historisk betinget mistro. Bare et samarbeid bygget på tillit gir håp om at vi skal kunne mestre globale utfordringer som klimaproblemene.

I tidligere tider søkte europeere eventyret ved å utforske de hvite flekkene på kartet. I dag kan eventyret åpne seg ved å krysse gaten for å bli kjent med naboer som har innvandret. De kan gi oss en dypere forståelse av globaliseringens dilemmaer og muligheter.

Det går en rød tråd gjennom hele boken: Den som vil forandre verden, må begynne med seg selv. I de mest fastlåste konflikter har jeg opplevd at innrømmelsen av egne feil eller hykleri åpnet for løsninger. Men ikke alltid. Også en ærlig innrømmelse kan bli mistenkeliggjort og avvist. Likevel veier de positive erfaringene tyngst: En samtale kan begynne som fjerner misforståelser og helbreder fordommer, i personlige relasjoner eller mellom nasjoner. Kunsten å forsones er ikke en utopi. Det står i vår makt å gjøre ulykkesprofetene til skamme og våre håp til virkelighet.