Søndag, juni 15, 2014

Jens Wilhelmsen, Norway

Hva fikk deg til å skrive denne boken?

Jeg vil anbefale en livsfilosofi og en oppgave. Stilt overfor  klimaforandringer eller behovet for en rettferdigere økonomisk verdensorden, er det lett å miste troen på at ”lille jeg” kan gjøre en forskjell. Uten den troen, går et stykke av vår selvrespekt fløyten.

Boken  begynner i 1945 og dekker et tidsspenn på nesten 70 år. I et slikt langtidsperspektiv trer både våre muligheter og begrensninger klarere fram. Beretningene i boken viser at det nytter å engasjere seg! Jeg erfarer at noe av eventyret i livet er å satse på oppgaver som er for store for oss.

Du var selv kun 22 år da du reiste til etterkrigstidens forhatte Tyskland for å drive forsoningsarbeid. Hvilken rolle tror du dagens unge kan spille når det gjelder å påvirke samfunnsutviklingen?

Unge og gamle kan påvirke ved å engasjere seg i partier og bevegelser. Det var nok mer hat i Norge under og etter krigen, men det er fremdeles mye bitterhet og skuffelse i det norske samfunnet. At vi har rundt 50 prosent skilsmisser er et klart tegn på at vi finner det vanskelig å leve med hverandre. Unge kan påvirke samfunnet ved å være brobyggere. De kan spille en viktig rolle både innen sine egne familier, med å bygge bro mellom generasjonene eller mellom ’urbefolkningen’  og innvandrerne. Vi er ikke så verdensåpne og fordomsfrie som vi innbiller oss.

Du skriver i boken at «Europa mister ikke ansikt ved å feie for egen dør først». Hva mener du vi europeere må gjøre?

Vi må ta fatt i motsetningene mellom idealer og praksis. Den franske revolusjon proklamerte «frihet,  likhet og brorskap». Kristendommen ber oss om å gi «kappen også» hvis noen ber om «skjorten». Dagens Europa anser seg for å være  opplyst og progressivt. Men det er likhetstrekk mellom grådighetskulturen som førte til finanskrisen i 2008 og holdningene som førte til slavehandel og opiumskriger for et par hundre år siden. Europa må gå foran når det gjelder å ta vare på menneskene.

Du skriver i forordet at noe av hensikten med boken er å styrke troen på at vanlige mennesker kan være med på å bestemme hvilken retning historien tar. Hvordan kan jeg som leser av denne boken påvirke samfunnet? 

For å oppdage hva jeg kunne gjøre i verden, måtte jeg vite hvem jeg selv var. Prosessen beskrives i boken.  Den hadde både fornøyelige og smertefulle sider.  Lystbetonet var den ikke. Men den åpnet for en livsoppgave som var mer spennende og meningsfylt enn jeg hadde kunnet forestille meg. Enhver som tar seg tid til å stoppe opp og spørre sin samvittighet eller sin Gud om hva som bør endres, vil få et svar. Det er i alle fall min erfaring.

Men det gamle ordet «er du kun god, blir allting godt»,  holder ikke. Egen endring må etterfølges av handling på to plan: Vi må gi et vennskap, og ha en visjon for andre som oppmuntrer dem til å begynne med seg selv. Og vi må skaffe oss en innsikt i samfunnsstrukturene. På den måten blir vi i stand til å handle der vi har best forutsetninger for å utrette noe.

Kan noe av det du skriver brukes til å endre det fastlåste forholdet mellom Norge og Kina?

Ingen har vel oppskriften på hvordan Norge skal kunne bedre forholdet til Kina. Men ett er sikkert; vår gjensidige avhengighet kommer til å øke. Det blir viktigere å overbevise Kina om at vi vil dem vel og søker deres vennskap.

Av Ragnhild H. Østmo