Tirsdag, mai 19, 2020

Fire av våre kjære seniorer, har skrevet et felles brev som er en hilsen til alle nå i disse tider. Vi deler litt fra brevet deres her, - personlige refleksjoner som en oppmuntring til oss alle:

Påsken ligger bak oss, våren er her med fuglesang og grønne trær og vi vil gjerne sende våre venner en hilsen. Vi som skriver er alle over 80 år og representerer de eldste i vårt IofC. Vi møtes hver mandag formiddag til bibellesing, samtale og refleksjon i Sophus Lies g 5. 

Alle opplever en usikkerhet denne tiden med koronasmitten. Vi spør oss selv hva lærer vi som samfunn? Hva må endres i våre liv fremover?  

 «Vi lærer noe viktig i denne eksistensielle krisen: At vi alle tilhører samme menneskeslekt og at ressursene på planeten tilhører alle, ikke bare de få» skriver en av de fire og siterer en venn. 

«I ungdommen lærte vi å ha stille stund og det fortsetter vi med. Frank Buchman hevdet at Gud taler til et menneske i den stille stunden. Han mente å kunne gjenkjenne den Hellige Ånd når den var til stede i et menneske han møtte, enten det var en kristen, en buddhist eller en muslim. Samme erfaring har jeg også hatt noen ganger skriver en annen.

En tredje av brevskriverne deler: «En dag like før påsken satte jeg Händels Messias på min platespiller. Det ble en fin opplevelse. «Det er vår egen død som overvinnes» skriver Händels biograf. Ikke minst halleluja-koret løftet meg opp. Seieren over det onde er allerede vunnet – og for godt! Når Jesus sier at du ikke skal tilgi syv ganger, men sytti ganger syv, må det bety at Gud gjør det samme overfor oss mennesker, og at døren til Himmelen ikke er låst. Et gjensyn med dem vi er mest glad i er mulig.»

En fjerde siterer sangen: «Gone are the Days when my Heart was young and gay, gone are my Friends from the Cotton Fields away, gone from the Earth to a better Land I know. I hear those gentle Voices calling…»

Og fortsetter: «Slike tanker kjenner jeg meg igjen i. Særlig etter min manns «himmelfart», om jeg kan få kalle det slik. Men Gud har jo bruk for oss. Vi som har tid og ressurser, selv om vi ikke ser våre ressurser alltid. Hva med forbønn? Og hva med bruk av hjemmene våre, når tidene blir slik at vi kan møte hverandre igjen – og møte andre som sliter med ensomhet? For det er det visst mange som gjør. Telefonkontakt er også noe som bryter ensomheten.»

At troen på Gud og målet med livet som noe større enn «seg selv», har gitt mening med livet og tilværelsen, er noe de fire brevskriverne deler: «Herren har bruk for meg. Alltid.» De avslutter med en oppfordring om å utveksle tanker med hverandre og høre fra flere.

De fire er Sturla og Viveka Johnsen, Jens Jonathan Wilhelmsen og Vibeke Hærem Østmo

Kontakt gjerne redaksjonen her.