Søndag, juli 1, 2012

Barn av regnbuen Snart er det ett år siden 22. juli. Vi er over halvveis i rettsaken om den fryktelige dagen som rystet landet vårt langt inn i folkesjela. Vi har engasjert oss, grått og rast med ofrene, gått i rosetog og sunget ”Barn av regnbuen” i et kjempekor. Sangen, som drapsmannen mener vi alle er blitt indoktrinert med, har vi valgt å bruke som et ”manifest” for de verdiene vi vil at vårt samfunn skal bygge på.

 

Men hvem er disse "noen" i sangen "Barn av regnbuen" egentlig? De ”som sender unge ut for å sloss og som stjeler fra de mange som kommer etter oss”?  

Kan det være at disse "noen" faktisk er "oss" - som folk og nasjon? Vi, Norge, sender unge ut for å sloss i fjerne land - hvor de langt største tapstallene er blant de sivile der. Vi, Norge, stjeler fra de mange som kommer etter oss - ved ikke å evne å begrense vårt forbruk og vår grådighet på det "svarte gull”.  

Skal vi bruke denne tragedien og rettssaken på å stirre fjetret på ondskapen, forkroppsliget i en person, mens vi kollektivt slår oss for brystet over vårt eget samfunn og rettssystems fortreffelighet. ELLER burde vi, hver og en, og sammen spørre oss selv: Hva kan jeg og vi gjøre annerledes i våre liv slik at 22. juli ikke kan skje igjen? Hva gjør jeg for at våre nye landsmenn og kvinner virkelig blir ”min søster og min bror"?

Hvordan lever jeg og handler jeg som mor for at jeg med troverdighet kan si til mine barn : "Ennå har vi en sjanse til å dele et håp på jord…”

Camilla Nelson