Hva fikk deg til å skrive denne boken? Jeg vil anbefale en livsfilosofi og en oppgave. Stilt overfor klimaforandringer eller behovet for en rettferdigere økonomisk verdensorden, er det lett å miste troen på at ”lille jeg” kan gjøre en forskjell. Uten den troen, går et stykke av vår selvrespekt fløyten. Boken begynner i 1945 og dekker et tidsspenn på nesten 70 år. I et slikt langtidsperspektiv trer både våre muligheter og begrensninger klarere fram. Beretningene i boken viser at det nytter å engasjere seg! Jeg erfarer at noe av eventyret i livet er å satse på oppgaver som er for store for oss.

Hva fikk deg til å skrive denne boken? Jeg vil anbefale en livsfilosofi og en oppgave. Stilt overfor klimaforandringer eller behovet for en rettferdigere økonomisk verdensorden, er det lett å miste troen på at ”lille jeg” kan gjøre en forskjell. Uten den troen, går et stykke av vår selvrespekt fløyten. Boken begynner i 1945 og dekker et tidsspenn på nesten 70 år. I et slikt langtidsperspektiv trer både våre muligheter og begrensninger klarere fram. Beretningene i boken viser at det nytter å engasjere seg! Jeg erfarer at noe av eventyret i livet er å satse på oppgaver som er for store for oss.

4. september 2013 forlot en norsk familie, Gudrun og Jorulf Brøvig Silde med døtrene Kari (17), Astrid (15) og Johanne (12), huset sitt på Jar for å bo og arbeide ti måneder i India. I et brev til Ny Verden forteller de hvorfor de tok det uvanlige skrittet:

CinA er et program som Initiatives of Change har hatt i Kina og Sør-Øst Asia siden slutten av 1990-årene. Det ble startet og ledet av et ungt kinesisk ektepar, Renjou og Grace Liu. De forteller hvorfor: «Verden var imponert over Kinas økonomiske vekst, men vi var bekymret over det åndelige tomrommet som vokste parallelt. Vi kinesere er lite hjelpsomme og tar lite hensyn til andre folkegrupper. CinA legger særlig vekt på familielivet for der skapes holdninger og livssyn».

”Verdiene i Norge ligger ikke under havbunnen i Lofoten. De ligger i alle oss som befolker landet. Men de må utvinnes på en bedre måte.” skriver en innsender i Aftenposten 27/8. Å utvinne menneskers verdier er ingen lett oppgave, men det er den beste tjenesten vi kan gjøre hverandre. Når det er samsvar mellom verdier og praksis, blir vi både mer harmoniske og gladere.

Hver sommer blir unge akademikere tatt opp i et fire ukers scholars-program i IofCs konferansesenter i Caux i Sveits. Maria Glenna var andre nordmann som til nå har deltatt i programmet. Det var et tettpakket opplegg med 40 undervisningstimer i uken i tillegg til møter med prominente personer fra Cauxs konferanser og frivillig arbeid på senteret. Fokus for programmet var konfliktløsning, fra personlig til global endring og studier i fredsarbeid. De 24 deltakerne kom fra 19 forskjellige land.

Nå foreligger den første samlete fremstilling av Oxfordbevegelsens virksomhet her i landet, og den burde interessere mange. ”Norge i brann – Oxfordbevegelsen i Norge 1934-1940” av Helje Kringlebotn Sødal er en bok på drøyt 400 sider, nettopp utgitt på Cappelen Damm Akademisk. Forfatteren er professor i idé- og kristendomshistorie ved Universitetet i Agder og hun har fått tilgang til mye nytt og ukjent materiale gjennom intervjuer, private brevsamlinger og arkiver, blant dem stiftelsen IofCs eget arkiv.

Lilleborg menighet i Oslo har i over 10 år hatt en vennskapsavtale med en flyktningmenighet i Khartoum i Sudan. Da Sør-Sudan ble uavhengig 9. juli 2011, flyttet menigheten tilbake til hjemlandet og slo seg ned i en landsby i provinsen Upper Nile. Menighetens pastor, David U. Demey, er også medlem av Sør-Sudans parlament. Sammen med tre andre av menighetens ledere besøkte han i oktober Lilleborg menighet. 16. oktober var de gjester i IofCs hus og fortalte om sitt land.

Ny Verden bringer i dette nummeret nyheter fra Ukraina, Kenya og India. Fellesnevner er nasjonsbyggere som arbeider for nasjonens enhet. Ukraina sliter med skillene etter årtiers kommuniststyre, Kenya med å heve seg over stammemotsetninger og India med å legge bak seg et urgammelt kvinnesyn.

Midt i uken og midt i livet, mellom jobb, skole - lyse og mørke dager, samles mennesker i IofCs hus i Oslo for å snu skepsis til tillit. Onsdagsmøtene har mange fellestrekk med fredssirklene, som også har samlet forskjellige mennesker til vennskap og måltid i Oslo det siste halvåret. «Det første er det sosiale», sier Aleksandra Kielek som både har deltatt på en fredssirkel, og vært med på å arrangere møtene på onsdager de siste månedene. «Jeg føler meg bra med de andre som kommer på møtene. Det er så stort spekter av mennesker med forskjellige aldre og kulturer, og jeg føler at det har ført til selvutvikling hos meg. Jeg har blitt modigere.»